Fredagskvelden 22. januar 1904 hadde egentlig stort sett vært som alle andre kvelder. Det var januar og vinter, surt og blåsende. Men ikke mer enn det folk var vant med. Vinden hadde riktig nok frisknet på utover kvelden. Ved leggetid hadde en og annen hus far gått ei ekstra runde i huset for å se til at alle vindushasper var hektet på som de skulle. En og annen hadde stoppet i loftstrappa og lyttet til den lause takhella som rikset så irriterende i vinden, den måtte det snart bli anledning til å feste bedre. Og den som hadde båt liggende ute, prøvde å huske om fortøyningene var som de skulle.
«Paa Grund af Byggegrundens Beskaffenhed er Aalesund sandsynligvis den By i Norge, som har den mest uregelmæssige Bebyggelse. De trange Gadesmug følger Strandens Krumninger eller gaar opad bratte Skraaninger Husene staar mange Steder hulter til bulter. Stedet er ualmindeligt veirhaardt; i Vestenvindstorm staar undertiden Sjørokket over hele Byen. Den store Fuktighed har gjort at Træbebyggelse er omtrent udelukkende benyttet ...»
Men egentlig var ingen ting av dette noe ekstraordinært. Det var gjerne sånn det brukte å være i januar. At noen skulle innta den velvalgte utsikts- plassen ved Fjellstua på vestpynten av byfjellet en slik kveld, er ikke særlig sannsynlig. Men om så skulle skje - mot all fornuft og sedvane - så var det ikke mye å få med seg av synsinntrykk. Mørket hadde senket seg over byen allerede i firetida om ettermiddagen. Den sparsomme gatebelysninga lager noen lyse flekker i det mørke teppet nedenfor. Ett og annet flakkende lys fra fartøy på havna kan skimtes, og dimme lysflekker fra heimslige vindu er forsiktig spredt utover. Ja, det er mørket som rår mesteparten av døgnet i denne årstida. Og det kan for så vidt være et fengslende syn av byen vi blir til del i mørket også. Men skal vi få med oss noe mer, må vi være der oppe mens det ennå er dagslys. Da strekker byen seg pent ut nedenfor oss med alle sine enkeltheter og lange linjer.
Det hadde vært bra tider for byen de siste åra. Det nye århundret hadde blitt imøtesett med alminnelig optimisme. Et gammelt uttrykk formulert om lag førti år tidligere i forbindelse med arbeidet for å få lagt en høyere skole til Ålesund i 1860-åra, var gyldig fremdeles: «Alt viser progress i forholdsvis stor målestokk.»
Ålesund hadde et variert næringsliv. Fiskeri, fiskeforedling og handel med fisk var det økonomiske grunnlaget. Og med dette fulgte håndverk av forskjellig slag. Det ene dro det andre med seg, som vi bruker å si. Her var behov for hushjelper og tjenere, kusker og hjulmakere, butikkekspeditører og ekspeditriser, kafeverter og kafegjester, hotelleiere og hotellgjester, byoriginaler og høyst anonyme byborgere. Her var fiskere og andre sjøfolk, fabrikkeiere og fabrikkarbeidere, skipsverftsarbeidere, skolelærere og skoleelever, prester og pastorer.
I den boka som heter «Viltre gutt, Byen som brente» og kom ut i 2002 som nummer en i serien om Bybrannen, er det fortalt en god del om hva folk gjorde på for å opprettholde livet. Blant annet er det gjengitt ei oversikt over hvor mange representanter de forskjellige yrkesbetegnelsene - 246 i tallet - hadde. Talla var fra året 1900, men de hadde absolutt gyldighet for 1904 også.
Folk hadde dessuten et liv på et annet plan enn det yrkesmessige, materielle. De gikk i kirke øverst i Kirkebakken på Aspøya, og de gikk på møte i Frelsesarmeen i Apotekergata, og på Metodistkirka i Parkgata eller på Indremisjonens bedehus i Kipervikgata. Noen satte hverandre regelmessig stevne på IOGT på Storneset eller på Avholdshjemmet i Korsegata, og folk av forskjellige livsoppfatninger lot seg under holde av omreisende teatergrupper fra scena på Arbeideren i Lorchenesgata. Ålesund hadde noe for enhver smak.
Byen var blitt så stor, variert og etablert at det til og med var stiftet et såkalt klubbselskap - Aalesunds Klubselskap. Det hadde faktisk ikke noe annet formål enn å sørge for hyggelige samvær for medlemmene, bare menn selvfølgelig, kondisjonerte menn, helst.
Idrett var man også begynt å dyrke i organiserte former. Aalesunds Skydeselskab hadde stiftelsesår 1860, men var like mye forsvarsforening som idrettslag, først seinere ble skyting regnet som idrett. Aalesunds Turnforening er fra 1887, og er mer som ei idrettenes mor å regne for enn noen annen organisasjon. Etter hvert kom flere lag og klubber til å skille seg ut fra Turnforeningen. Aalesunds Cykleklub var en av dem, og det ferskeste tilfellet var Aalesunds Idrettslag med stiftelsesår 1903.
Naturligvis var det ikke råd å tolke noe av dette ut fra det som kunne registreres av byen ovenfra utkikspunktet vårt på Aksla . Men vi som har ettertida sine øyne og kunnskap, har lov til å vite det. Og vi kan si at både kirka, de andre forsamlingshusa, idrettslaga og klubbselskapet, hver på sin måte er med på å skape et etablert preg over byen . De er i høy grad med på å gjøre byen til noe mer enn en tilfeldig opphopning av bygninger og folk. Det samme kan sies om mye av bebyggelsen. Det var ikke provisorium og midlertidighet som var det typiske for Ålesund. Innbyggerne korn ikke bare fort en tur innom, for så å haste videre til sitt egentlige, permanente bestemmelsessted. Ålesund var stedet for dem, byen var ikke bare en episode, den var ikke noe foreløpig, noe det var om å gjøre å komme seg vekk fra fortest mulig . Folk var der ikke i transitt. Til og med hadde byen blitt såpass etablert at røster hevet seg for at det nå var på tide at Ålesund begynte å tenke på bevaring av fortida si. Ja, tenk at byen allerede hadde fått det som het fortid. Riktignok ei fortid uatskillelig fra fortida til bygdene omkring, men Ålesund for og i seg sjøl også. Og Ålesund som midtpunkt og utgangspunkt.
Det er opprettelsen av et museum for Ålesund og Sunnmøre det gjelder. På sin måte et tydelig tegn på at byen alt hadde fått noe å se tilbake på. (Vi skal heller ikke glemme at byens opprinnelse er mye eldre, det er bare bystatusen som er fra 1848.) Den 31. januar 1903 blir vedtak gjort om opprettelsen av et museum. Aalesunds Museum er blitt stiftet, for åta vare på byens historie som en viktig del av sitt formål. Åtte dager mindre enn et år seinere gjennomlider Ålesund by noen timer som skal bli svært avgjørende for dens historie . De går inn som et dramatisk høydepunkt i dens fortid.
Litt utenfor Moljegapet , på Valderhaugfjorden, er dette bildet tatt midt i 1890-åra. På høyre halvdel av bildet, oppe på Lihaugen, kan vi skimte brannstasjonen med det lett kjennelige utsiktstårnet, der det alltid satt en og speidet årvåkent ut over byen, klar til å slå alarm i tilfelle røyk eller ild ble observert.
På den alminnelige kvelden i januar 1904 er Brannen en hendelse som ennå ligger gjemt i fremtidens hemmelighetsfulle skjød. Sant nok var ei ulykke over byen varslet. Det var det nok enkelte som av og til hadde tenkt på. Og især kom disse spådommene til å tre klart fram i folks bevissthet like etter Brannen. En av dem som hadde spådd ulykke over Ålesund, var den svenskfødte misjonær og predikant Fredrik Franson (1852-1908). To eller tre ganger var han i Ålesund, siste gang kan ha vært i 1884, kommer det fram i boka «Franson og Himmeluret» av Emil Larsen, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1974. Og det var under det siste oppholdet det skjedde. Franson og en trosfelle - «broder Ellingsen» - hadde kommet på kant med byens religiøse autoriteter. Folk ble oppildet mot dem og «vranglæra» deres og verken politibeskyttelse eller åndelig vern kunne hjelpe de to. De ble av en opphisset folkemengde drevet vekk fra byen og innover Borgundvegen. Emil Larsen skriver:
«Da de var kommet et lite stykke utafor byen, gikk Franson opp på en sten ved veikanten og forsøkte å si noe til folket. Det var vanskelig nok, men omsider ble det noenlunde rolig. - Menn og brødre! ropte Franson. - Vi drar nå bort fra deres by og rister til og med støvet av våre føtter. Vi har bare villet gi dere Guds gode ord, men dere ville ikke høre. Nå har vi ikke mer ansvar for dere ... Men likesom dere på denne dag har jaget oss ut av byen, således skal dere selv en dag jages fra hus og hjem .»
Dette var altså i 1884. Tjue år seinere må spå dommen ha falt enkelte i tankene. Ja, om ikke før, så i alle fall da.
Ei historie som ble gitt til beste som forvarsel om ulykka som skulle overgå byen, handler om rotter og noen slaktersvenner. De bolde karene kom gående i Korsegata ved midnattstid på fredag og møter plutselig ikke mindre enn en hær av rotter som jager gjennom gata: Rottene forlater det synkende skip - og den fortapte by! tenkte slaktersvennene.
I Morgenposten akkurat førti år etterpå ble bildet utmalt med at det så ut som det var gata som krøp framover - «som et eneste hvirvlende og løpende kjede.» Og fortelleren argumenterte med at det kunne ikke være delirium slaktersvennene var ute for, ettersom sånt ikke opptrer i kollektiv form .
Mindre som spådom, mer som forvarsel om Brannen, var de meldingene som kom i et par aviser rett etterpå. Ei av dem sto i Romsdalsposten den 30. januar. Der kunne man lese at folk på øyene utenfor Ålesund syntes å ha sett ei lysning over byen på fredagskvelden den 22. «En telefonistinde» hadde nemlig meldt at hun mellom åtte og ni om kvelden fikk oppringning fra Vigra med forespørsel om det var brann i Ålesund - «da det lyste saa svært over Byen». Men noen brann var jo ikke brutt ut før henimot klokka to om natta, slår avisa fast.
Den lille meldinga avsluttes med et spørsmål: «Er dette tilfælde, eller tindes der mer mel lem Himmel og Jord end de fleste tror?» Det var det like stor grunn til å spørre om etter en episode som Romsdals Budstikke refererte til fire dager seinere. Det gjaldt et skip med saltlast ved kai i Ålesund: Messepika om bord hadde sett to kvitkledde mennesker på kaia. Og ettersom dette var et såpass spesielt syn, og for ikke å bli aleine om det, tilkalte hun fire-fem av mannskapet. De observerte det samme - «to hvidklædte Mennesker gaaende paa Kaien».
I samme melding kom det lignende observasjoner som den fra Vigra: Et lysende flammehav over byen. Og nå var det folk fra øyene sør for Ålesund som hadde ringt og spurt om det var brann. «Damerne paa Telefostationen her bare lo og svarte naturligvis nei ».
Dersom dette hadde stått i avisa noen dager før den 22., hadde varslene blitt stilt i et annet lys. Men i og med at de hadde kommet i avisa ei uke seinere, kunne de lett avfeies. Dette var erindringsforskyvninger eller noe som var diktet opp i ettertid. Det var etterpåklokskap. Så kvelden den 22. var ganske sikkert en vanlig vinterkveld i Ålesund uten metafysiske fenomen over himmelen - eller på kaiene.
Januar hadde hittil vært en forholdsvis mild måned. I Kristiansund, på den meteorologiske observasjonsposten der det ble notert temperaturer og som lå nærmest Ålesund, var det riktig nok målt et par kuldegrader de første januardøgna. Men fra den femte og utover til den 10. svingte det fra et par plussgrader til sju plussgrader som maksimumstemperatur, den 10. januar. Så holdt den seg på en tre-fire pluss grader til midten av måneden. Den 17. var det ei dryg minusgrad igjen, men den 20. var temperaturen oppe i over åtte plussgrader som maksimumstemperatur.
Dagen etter er det på det kaldeste minus 0,8. Men så stiger temperaturen raskt utover dagen den 22. og er klokka åtte om kvelden oppe i 8,6 plussgrader. Den 23. noteres 7,8 pluss om morgenen klokka åtte, det samme klokka to om dagen og 7,6 klokka åtte om kvelden. Observasjonene forteller at det holder seg omtrent like mildt de første dagene etterpå. Ja, heile resten av måneden er mild, og den 27. blir 9,4 varmegrader målt klokka åtte om kvelden.
Vestenden av Skansekaia, den forholdsvis nye, flotte dampskipskaia i byen. Det er Kiholmen, Oksebåsen og Løvsøya vi ser i bakgrunnen. Men det som for anledninga er mest interessant, er den spesielle konstruksjonen midt på bildet. Det er et høyt stativ som gjennom forskjellige oppheiste tegn kan opplyse sjøfarende og andre om styrke og retninga på vinden. Ei viktig innretning i fiskeri- og sjøfartsbyen.
Når det gjelder vindretning og styrke, har vi observasjoner både fra Grasøyane og Runde fyrstasjoner i tillegg til dem fra Kristiansund. Og det viser seg at vind fra sør er fremtredende første halvdel av måneden. Fra den 16. og utover er den mer på vest og sørvest. Og der holder den seg for det meste til den 26. og 27., da vinden slår over på ei mer sørlig retning igjen.
Styrken i vinden ble ved observasjonspostene i Kristiansund og på Grasøyane målt på en skala fra O til 5, der O betyr stille og 5 sterk storm. Og etter det som blir notert i tabellen fra Kristiansund, er det fram til den 9. januar et heller spakelig værlag med vindstyrke for det meste fra O til 2. På Grasøyane er tretallet i bruk noen ganger. Fra den 16. til den 20. varierer det mellom 1 og 4.
Som vi med tungt hjerte må konstatere, blir vi nødt til å ta til takke med en tabell med meteorologiske data fra Kristiansund. En trøst er det imidlertid å vite at Kristiansund og Alesund har nært beslekta værlag. Rubrikken med overskrift «Richtung und Stiirke des Windes» viser vindretning og vindstyrke. Det er tysk - Richtung betyr retning og Stiirke betyr styrke. W står for vest, Efor øst, S for sør og N for nord - selvfølgelig. WSW betyr for eksempel vest-sørvestlig retning på vinden.
Når det gjelder styrken, er det to skalaer det kan være snakk om. Den ene er den som ble brukt på de værstasjonene som Telegrafverket opprettet i 1860, og hadde en skala fra 0 til 5. Den andre er den som ble brukt av Meteorologisk Institutt fra opprettelsen i 1866 til og med juli 1919, og hadde en skala fra O til 6. Begge to har definisjoner av hver styrkegrad som kan være artig å kaste et blikk på. Den ene nært knyttet til seilas og seil på fartøy, den andre til bevegelse av trær i naturen og vimpler på flaggstenger.
0 = Stille
1 = Labert
2 = Frisk Vind, fra Bramseil til enkelt rebede Mersseil kan føres Bidevind.
3 = Stærk Vind, fra enkelt til klodsrebede Mersseil kan føres Bidevind.
4 = Storm, naar kun et enkelt Seil kan føres paa Veiret.
5 = Stærk Storm, naar intet Seil kan føres. - Tagstene blæse af etc.
Og så den andre:
0 = Stille. Røgen stiger ret tilvejrs.
1 = Svag. Merkelig for Følelsen, bevæger men strækker ikke en kort Vimpel.
3 = Frisk. Bevæger Træernes Grene.
4 = Stærk. Bevæger store Grene og mindre Stammer
5 = Storm. Hele Træer sættes i Bevægelse.
6 = Orkan. Knækker store Træer, river Tagstene av Husene o.s.v.
Vi tror at det er den første skalaen, den fra O til 5, som er brukt i tabellen fra januar 1904 i Kristiansund.
Fra den 21. til den 25. er man inne i en blåsende, til dels sterkt blåsende periode, med tallet 5 i bruk rett som det er i Kristiansund. Og på Runde fyrstasjon - der de muligens kunne ha brukt en annen skala - ser vi til og med at tallet 6 kommer til anvendelse den 22., 23. og 24. Med sørvestvinden fulgte skyer, regn og regnbyger. På Runde gjøres også et notat om snebyger om formiddagen den 22. Dagen etter står det regn.
Men vind og rusk og regn var som sagt ikke noe særsyn i januar på Mørekysten. Januar 1904 var i grunnen som andre nyttårsmåne der i så måte. Den skulle nå likevel bli en minneverdig måned for Ålesund, den mest minneverdige i byens historie. Og den 23. dag i måneden den mest ekstraordinære dag noen sinne .
Skorstein på den utbrente hermetikkfabrikken, der ilden som svidde av byen, oppsto. Vi er med andre ord i Nedre Strandgate 39 (i dag) og ser vestover. Det er vel egentlig både et flott og et nifst syn med en slik skorstein i denne sammenhengen. Ja, det var her Brannen oppsto, men får vi noen gang vite sikkert hvem som tente på?