"Så ble vi barn vekket og kledd på, vi var naturligvis søvndrukne, og det var vanskelig å få liv i oss, men våkne ble vi da til slutt, og jeg husker det første inntrykket, det var at jeg så ut av vinduet på barneværelset, det vendte mot syd, og så ser jeg hele Slinningen og fryktelig storm på Aspøvågen. Jeg så liksom bare det hvite skummet stå høyt til værs på Simonnæsbrygga, men det var spesielt Slinningen jeg så, lyset jeg kunne se i hvert eneste hus der borte.

Det var jo like etter jul dette, julegavene hang jo liksom rundt omkring, der hang den nye ranselen, jeg gikk i andre klasse den gangen, og der hang skøytene jeg hadde fått til jul. - ”Kan jeg få ta med meg det, mor?” – ”Nei, Borgny”, sa hun, ”ingenting skal dere barn ta med!”

Vi hadde to syke søsken den gangen, og mor sto og tenkte på hvordan vi skulle klare oss innover. Vi gjorde oss i stand, og nede i første etasje hadde min far sin møbelforretning, og der inn, han lukket opp, der inne var de gamle og syke, som satt i stoler eller lå på divaner, sofaer og over alt. Og mens jeg ventet på at mor og de yngste søsknene skulle bli ferdige, så sto jeg nede på trappa til huset vårt, og så ser jeg at det kommer en mengde voksne menn, og disse tar disse gamle, noen måtte de bære på ryggen, andre støttet de, og så gikk de innover for å hjelpe dem unna brannen.

Mpr måtte ta frem barnevogna, og den måtte hun lage i stand til de to syke, for de lå i sterk feber og kunne ikke røre seg. Den minste var bare et halvt år, og den andre var bare fire år. Og så var det tante Ingeborg da, som skulle følge oss innover. Far ville bli igjen, for han skulle jo forsøke å ta vare både på huset og verkstedet sitt som han hadde på baksida, og se om han kunne få redde unna noe. Og vi samlet oss rundt barnevogna, lille toårige Oskar leide tante Ingeborg, og vi andre gikk sammen med mor, vi tre eldste."